DIABETES

Diabetes type 1

Diabetes type 1 starter som oftest i barne- og ungdomsårene, og ble før kalt insulinavhengig diabetes eller ungdomsdiabetes. Sykdommen skyldes at et varierende antall av de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen er ødelagt av kroppens eget immunsystem, slik at bukspyttkjertelen ikke kan produsere tilstrekkelig med insulin. Årsaken til at cellene blir ødelagt, er ikke endelig klarlagt, men det foreligger mange hypoteser. Noen studier kan tyde på at kombinasjonen av peptider fra ufordøyde proteiner og lekkasje i tarmen (som gjør at slike peptider opptas i blodet) kan føre til at kroppen angriper og ødelegger bukspyttkjertelen med sitt eget immunapparat. Andre studier peker på at mangel på D-vitamin i spedbarnsalderen ser ut til å øke risikoen for sykdommen. Virusinfeksjoner i fosterlivet eller i tidlig barndom regnes også som en mulig forklaring. Den britiske legen Thomas Latimore Cleave viste at diabetes type 1 sjelden forekom blant naturfolk, men at sykdommen dukket opp 20-30 år etter at de hadde begynt med sukker og mel i kostholdet.

De vanligste symptomene er hyppig vannlating, tørste, slapphet, vekttap, hyppige urinveisinfeksjoner og kløe i skrittet. Symptomene kommer ofte bråere på og er mer uttalte enn ved diabetes type 2. Dersom man ikke får legehjelp i tide, kan man få symptomer som tung pust, magesmerter, kvalme og brekninger. I verste fall oppstår det bevisstløshet, noe som skyldes kombinasjonen av høyt blodsukker på grunn av insulinmangel og forsuring av blodet (diabetisk ketoacidose). I slike tilfeller er det viktig å få tilført insulin raskt for å normalisere blodsukkeret, samtidig med tilførsel av væske og salter.

Diabetes type 2

De fleste som får diabetes type 2, har vært insulinresistente i mange år før de får diagnosen. Ved insulinresistens er muskelcellene mindre følsomme for insulin enn det som er normalt. Det vil si at de ikke er så villige til å ta imot sukker når insulin gir signal om det. Fettcellene er imidlertid følsomme for insulin og lagrer dette overskuddssukkeret som fett. I denne perioden er det veldig lett å legge på seg fordi det hele tiden er masse insulin til stede som forteller kroppen at den skal lagre fett og skru av fettforbrenningen. Man er da inne i en ond sirkel, og legger på seg selv om man ikke spiser spesielt mye mat. Fettet legger seg ofte på magen, og man får «eplefasong». Kroppen prøver på denne måten å holde blodsukkeret så normalt som mulig. Til slutt blir også fettcellene insulinresistente, og da er det ikke lenger noe sted å gjøre av sukkeret. Blodsukkeret stiger, og endestadiet er diabetes type 2.

Årsaken til insulinresistens er i hovedsak for mye karbohydrater i kosten over lang tid. Dette medfører et høyt nivå av hormonet insulin. Mengde insulin i blodet kan måles ved å måle insulin direkte eller ved å måle C-peptid. Insulinresistens utvikles som et mottiltak mot for mye sukker og insulin. Kroppen tåler rett og slett ikke alt sukkeret og beskytter seg selv ved å bli ufølsom for insulin. Noen mennesker tåler karbohydrater dårligere enn andre, og utvikler insulinresistens selv om de ikke har spist annerledes enn personer de omgås til daglig.
Symptomene på diabetes type 2 kan være svake i begynnelsen slik at man kan gå lenge med denne sykdommen uten å være klar over det. I gjennomsnitt har man hatt et forstadium til diabetes i 10-15 år før sykdommen bryter ut for alvor. Ofte blir diabetes type 2 først oppdaget når komplikasjoner og følgesykdommer melder seg. Hvis blodsukkeret blir altfor høyt, får man sukker i urinen og symptomer som hyppig vannlating, tørste, slapphet, eventuelt kløe i skrittet, gjentatte urinveisinfeksjoner og vekttap til tross for økt matlyst og matinntak. Det å tisse ut sukker er en beskyttelsesmekanisme mot for mye sukker i kroppen. Kroppen beskytter seg altså mot det høye sukkernivået ved først å lagre sukker som fett. Når dette ikke lenger er mulig, skilles sukkeret ut i urinen. Disse beskyttelsesmekanismene trer i kraft fordi et høyt sukkernivå i kroppen er farlig.

Kontakt oss

*
*
*
*
*